En vanlig arbeidsdag som ble til en verdensomspennende sensasjon
En helt ordinær dag på en avsidesliggende gård i den argentinske provinsen Chubut har utviklet seg til en vitenskapelig begivenhet av globale dimensjoner. En lokal sauegjeter kom ved ren tilfeldighet over noen gigantiske bein, som nå tvinger eksperter til å skrive om historien om fortidens massive plantesetere. Det nyoppdagede fossilet har fått navnet Bicharracosaurus dionidei, og dyret utfordrer alt vi hittil har trodd vi visste om dinosaurenes slektstre.
De forsteinede restene, som ble gravd frem på privat grunn i Sør-Amerika, kan dateres helt tilbake til sen jura-tid for omtrent 155 millioner år siden. På den tiden vandret enorme sauropoder allerede rundt på kloden vår, men mange av deres evolusjonære linjer var fortsatt i ferd med å finne fotfeste. Forskerteamet har med hell hentet opp mer enn 30 ryggvirvler, ribben og deler av et bekken. Grundige analyser av beinstørrelse og form antyder at et fullvoksent eksemplar av denne arten var cirka 20 meter langt. Selv om det kanskje ikke slår rekorden som den aller største sauropoden, ville dette majestetiske dyret utvilsomt ha vært en dominerende skikkelse i sitt daværende miljø.
En 20 meter lang kjempe under sauenes klover
Dette fascinerende plantesetende urdyret kunne skryte av en bemerkelsesverdig lang hals og en kroppslengde på nevnte 20 meter. Det som overrasker paleontologene mest, er den uvanlig gode bevaringstilstanden til de eldgamle benene. Oppdagelsen skjedde som nevnt ved et rent lykkebringende sammentreff, da gjeteren rett og slett utførte sitt daglige arbeid på beitemarkene der sauene streifet rundt.
Kort tid etterpå ankom et dedikert ekspertteam fra Muzeo Egidio Feruglio i byen Trelew for å starte utgravningene, som til slutt strekte seg over flere uker. Hver enkelt del av det knuste skjelettet ble forsiktig fraktet til laboratoriet for nøysom rensing og bevaring. Prosessen var enormt tidkrevende, ettersom alle virvlene måtte fotograferes, måles og sammenlignes med eksisterende funn av andre sauropoder.
Det ble raskt krystallklart for forskerne at de stod overfor noe helt enestående. Benenes overordnede proporsjoner lignet rett og slett ikke på noen kjente arter fra denne delen av verden. Den merkelige, nesten frankensteinaktige kombinasjonen av trekk gjorde det svært vanskelig å plassere urdyret i en bestemt biologisk familie.
Dinosauren som sprengte alle rammer
Det absolutt mest oppsiktsvekkende ved Bicharracosaurus dionidei er ikke den massive størrelsen, men derimot den utrolig kompliserte anatomien. Forskningsresultatene, som nylig er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet PeerJ, fremhever særlig dyrets uvanlige sammensetning av fysiske egenskaper.
- Deler av halsen og brystkassens virvler minner påfallende om Giraffatitana fra Afrika, som tilhører familien Brachiosauridae.
- Andre deler av ryggraden, særlig den midtre delen, deler derimot slående likheter med Diplodocus og dens fjerne slektninger fra Nord-Amerika.
- Bekkenets oppbygning og selve benstrukturen peker tydelig i retning av brachiosaurene, og altså ikke mot de piskehalede diplodocus-typene.
- For å gjøre forvirringen komplett fremstår ribbena som en direkte overgangsform mellom disse to gruppene, og lar seg ikke lett defineres.
- I tillegg avviker lengdeforholdet mellom de individuelle ryggvirvlene markant fra alle tidligere oppdagede arter på den sørlige halvkule.
- Bevevsstrukturen på mikronivå avslører til gjengjeld en lynrask vekst, noe som typisk er et klassisk kjennetegn for nettopp brachiosaurene.
Denne hybride naturen gjorde det til en monumental utfordring å klassifisere urdyret korrekt. Forskerne tok derfor i bruk avanserte fylogenetiske datamodeller for å sammenligne hundrevis av skjeletttrekk på kryss og tvers av dinosaurarter. De endelige resultatene indikerer sterkt at Bicharracosaurus dionidei faktisk hører hjemme i familien Brachiosauridae. Dermed er den også den aller første representanten for denne spesifikke gruppen i den søramerikanske jura-tida.
Dersom disse konklusjonene holder seg over tid, gir det vitenskapen et tungtveiende bevis for at brachiosaurene hadde en langt større geografisk utbredelse i jura-tida enn man hittil har antatt. De levde altså ikke utelukkende i Nord-Amerika og Afrika, men hadde spredt seg helt til de sørlige kontinentene.
Hva denne anatomiske blandingen forteller oss
Den bisarre sammensmeltingen av fysiske trekk stikker langt dypere enn å bare være et logistisk problem på et museum. Den er et sterkt bevis på at sauropodenes evolusjonære utviklingslinjer var utrolig tett sammenvevde mot slutten av jura-tida. Grensene mellom de ulike dinosaurfamiliene var med andre ord langt fra så klare som mange forenklede modeller i lærebøkene våre ellers har påstått.
Dette har enorm innvirkning på hvordan eksperter forsøker å rekonstruere fortidens store dyreforflytninger over det kolossale superkontinentet Gondwana. Dersom brachiosaurene virkelig etablerte seg i Patagonia på et så tidlig tidspunkt, må de nødvendigvis ha tilbakelagt ufattelige avstander, lenge før landmassene for alvor begynte å rive seg løs fra hverandre.
Et bredt samarbeid av dyktige forskere fra Argentina, Brasil og USA er helt enige om at slike nylige funn stadig kaster grus i maskineriet på etablerte teorier. Evolusjonen fremstår ikke lenger som en rettlinjet gren, men minner i stadig større grad om en tett og ugjennomtrengelig busk fylt med blindveier.
Patagonia blir stadig viktigere for paleontologien
De forsteinede restene av Bicharracosaurus dionidei ble omhyggelig gravd frem i den geologiske formasjonen Cañadón Calcáreo. Selv om dette landskapet har tiltrukket fossiljegere i tiår, er det egentlig først de siste årene at regionen for alvor er blitt anerkjent som et av klodens absolutt viktigste knutepunkter for studiet av jura-tidens massive plantesetere.
Inntil ganske nylig har størstedelen av vår kunnskap utelukkende hvilt på utgravninger i Nord-Amerika samt noen få utvalgte steder på den nordlige halvkule. Jordens sørlige del har derimot vært et gigantisk, uutforsket svart hull. Tidligere funn i Tanzania har riktignok vært revolusjonerende, men man har desperat manglet tilsvarende bein fra andre hjørner av det tidligere Gondwana for å kunne trekke pålitelige sammenligninger. Det er nettopp dette tomrommet som de nye søramerikanske fossilene nå er med på å fylle.
Som de begeistrede ekspertene understreker, gir hvert eneste nye fossil fra Chubut-regionen oss et skarpere og mer nyansert bilde av livet på Jorden i en tid da dinosaurene hersket over alt.
