Har vi allerede gått glipp av meldinger fra verdensrommet?
I flere tiår har radioteleskoper over hele verden skannet kosmos på jakt etter spor av fremmed intelligens – uten å finne noe som helst. Men en tankevekkende ny teori reiser et ubehagelig spørsmål: Hva om signaler fra høyteknologiske sivilisasjoner for lengst har sust forbi planeten vår, helt uten at vi hadde noen som helst sjanse til å fange dem opp?
Siden 1960-tallet har forskere lyttet intenst mot stjernene. Prosjekter som SETI har tatt i bruk enorme teleskopnettverk, men resultatene har uteblitt. Likevel betyr ikke dette kosmiske stillheten nødvendigvis at vi er alene i universet.
Forklaringen kan faktisk være ganske enkel. Menneskeheten er kanskje bare en tilfeldig og dårlig lytter i et overveldende stort univers. Eksperter peker på at utstyret vårt, timingen og retningen vi peker teleskopene i, ikke nødvendigvis sammenfaller med tidspunktet disse sendingene faktisk ankommer. Dessuten kan overføringene ha forlatt hjemplaneten sin for millioner av år siden.
Sett i lys av universets enorme alder har mennesker kun søkt etter såkalte teknosignaturer i et mikroskopisk øyeblikk. Hvis en fremmed sivilisasjon sendte en hilsen for bare fem tusen år siden, ville meldingen ha passert oss i fullstendig stillhet – lenge før vi oppfant radioteknologien.
Hva leter forskerne egentlig etter der ute?
Fagfolk bruker begrepet teknosignatur om målbare bevis på en fremmed sivilisasjons teknologiske evner. Disse kosmiske sporene kan variere enormt i form og styrke. Avanserte anlegg som Green Bank Observatory og det nå kollapsede Arecibo-teleskopet har primært vært rettet mot å fange opp elektromagnetiske bølger.
Når astronomene gransker himmelen, ser de særlig etter følgende mønstre:
- Unaturlige radiooverføringer med en fast, gjenkjennelig struktur
- Pulserende bølger som følger en bestemt matematisk formel
- Kraftige laserstråler rettet ut i mørket
- Kolossale megastrukturer, som Dyson-sfærer
- Kunstige kjemiske spor fra tung industri i atmosfæren på fjerne exoplaneter
- Unormale kilder til varme og stråling
Forskere ved University of California, Berkeley jobber målrettet med komplekse algoritmer for å håndtere de enorme datamengdene fra radioteleskopene. En av de største utfordringene er likevel å filtrere bort støyen fra vår egen planet. Alt fra mobiltelefoner og satellitter til fly og mikrobølgeovner skaper et kontinuerlig elektromagnetisk bakteppe, noe som gjør det svært vanskelig å isolere svake signaler fra det ytre rom.
Derfor har vi sannsynligvis allerede oversett signalene
Timing er avgjørende i jakten på utenomjordisk liv. Når en fjern kultur sender en radiobølge mot solsystemet vårt, reiser signalet sakte gjennom tomrommet med lysets hastighet. Avhengig av avstanden til den aktuelle stjernen kan ferden ta hundrevis, tusenvis eller til og med millioner av år.
Den store utfordringen er at vår kosmiske lytting for alvor ikke begynte før i 1960, da astronomen Frank Drake startet sitt Ozma-prosjekt med systematiske observasjoner. Det gir oss knapt seksti år med aktiv søking. Den skjebnesvangre kontakten kan like gjerne ha nådd Jorden på 1850-tallet, eller kanskje mens faraonene hersket i det gamle Egypt – da vi var fullstendig ute av stand til å lytte.
I tillegg kommer den astronomiske oppgaven med å velge riktig lytteretning i et grenseløst univers. Selv om instrumenter som Parkes i Australia og FAST i Kina hører til klodens mest følsomme, kan de kun fokusere på en forsvinnende liten del av nattehimmelen om gangen. Arbeidet kan best sammenlignes med å lete etter en nål i en gigantisk høystakk, når man bare får undersøke ett strå per dag.
Astrofysikere tilknyttet Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics har regnet seg frem til at sjansene for å treffe blink ved ren tilfeldighet er ekstremt små. Sender de fremmede bare meldingen sin i noen få timer, vil vi med nesten sikkerhet gå glipp av den – med mindre teleskopene våre tilfeldigvis peker mot nøyaktig det riktige himmelstrøket i akkurat det tidsrommet.
Det teknologiske gapet mellom oss og mulige avsendere
Enhver sivilisasjon som er i stand til å bygge kommunikasjonsbroer over interstellare avstander, må nødvendigvis besitte en formidabel teknologi. For å vurdere dette bruker vitenskapen ofte Kardashev-skalaen, som rangerer sivilisasjoner etter totalt energiforbruk. Menneskeheten befinner seg foreløpig på rundt 0,7 på denne skalaen.
En fullt utviklet Type I-sivilisasjon kan utnytte all tilgjengelig energi på hjemplaneten sin, mens et Type II-samfunn kan høste kreftene fra en hel stjerne gjennom avansert ingeniørkunst. Har våre kosmiske naboer nådd nivå to eller tre, vil teknologien deres sannsynligvis fremstå som fullstendig uforståelig for oss. Kanskje bruker de kommunikasjonsmetoder som menneskeheten ikke engang har oppdaget eksistensen av ennå.
Fremtredende teoretikere ved Massachusetts Institute of Technology argumenterer for at høyt utviklede samfunn for lengst har forlatt foreldede radiobølger. I stedet kommuniserer de kanskje via gravitasjonsbølger, kvantesammenfiltring eller helt andre fysiske fenomener vi bare så vidt har begynt å forstå. Dagens lytteutstyr ville være fullstendig blindt overfor slike intergalaktiske meldinger.
Vil vi noen gang fange en hilsen fra rommet?
Til tross for de mange ukjente faktorene og de overveldende teknologiske utfordringene holder forskere fast på en sterk optimisme. Utstyret forbedres stadig, og nye initiativer sikrer bredere dekning av nattehimmelen. Et godt eksempel er Breakthrough Listen, finansiert av investoren Jurij Milner, som benytter seg av flere av klodens kraftigste radioteleskoper.
Moderne observatorier utstyres i økende grad med kunstig intelligens for å håndtere enorme mengder rådata. Avanserte maskinlæringsalgoritmer kan på brøkdeler av et sekund avsløre skjulte mønstre som menneskelige øyne uunngåelig ville oversett. Spesialister ved Oxford Universitet har nylig utviklet programvare som kan behandle data tusenvis av ganger raskere enn eldre systemer.
Samtidig utvider forskerne bevisst fokusområdene sine betydelig. I stedet for utelukkende å fange radiobølger, letes det nå også etter optiske lysglimt, infrarød varmestråling og merkelige kjemiske signaturer i atmosfærene til fjerne exoplaneter. Hver ny tilnærming bringer oss nærmere et potensielt gjennombrudd.
Finnes det virkelig pratsom intelligens der ute blant stjernene, sørger vårt raskt voksende teknologiske nivå for å øke sjansene for kontakt dag for dag. Det gjenværende spørsmålet er nå utelukkende om vi har utholdenhet nok til å lytte lenge nok – og til å se opp på nøyaktig det rette tidspunktet.
