En legendarisk stigning som setter deg på prøve
En beryktet og bratt rute opp til et populært vintersportssted i Pyreneene har en tendens til å ta knekken på uforberedte bilister, barnefamilier og syklister sesong etter sesong. For noen representerer strekningen en mytisk stigning kjent fra Tour de France, mens den for andre forvandles til en nervepirrende kjøretur gjennom hårnålssvinger uten en eneste skygge.
Alle som har besøkt Pyreneene kjenner sikkert følelsen. På kartet ser det ut som en grei strekning på 10 kilometer, motoren går rolig i dalen, og barna gleder seg til snøen. Men så treffer du det første, andre og sjette svingen, og plutselig er bremsene glødende varme mens fjellveien utvikler seg til en uendelig kamp mot tyngdekraften.
Ruten fra den lille byen Saint-Lary-Soulan og opp mot det høytliggende Pla d’Adet kan ryste selv de mest erfarne sjåfører. Veien fører opp til det største skiområdet i Pyreneene, der opptil 10 000 skiløpere daglig valfartes til i høysesongen. Svært mange benytter nettopp denne eneste tilkjøringsveien, noe som ofte ender i dyp anger over ikke å ha latt bilen stå trygt nede i dalen.
En fjellvei som frister og setter deg på en hard prøve
Beliggende omtrent to timers kjøring fra Toulouse, kan Saint-Lary-Soulan skryte av å være det absolutt største skiområdet i fjellkjeden. Destinasjonen tilbyr mer enn 100 kilometer med løyper fordelt over 700 hektar, som dekker tre sammenhengende sektorer: Pla d’Adet, Espiaube og Vallon. Når vintersesongen topper seg, er det nettopp via denne asfalterte livsnerven at fjellene bestiges av de mange vinterjestene.
Rett etter rundkjøringen i Vignec stiger veien dramatisk fra bunnen av Aure-dalen. Når de siste husene forsvinner etter noen skarpe kurver, åpenbarer det seg en imponerende skistasjon som klamrer seg til fjellryggen i cirka 1 700 meters høyde. Synet er betagende, men for de uforberedte reisende har anstrengelsene bak rattet knapt begynt.
Selv om avstanden mellom Vignec og Pla d’Adet bare utgjør 10 kilometer, sørger en gjennomsnittlig stigningsprosent på 8,5 prosent for å tappe all energi. De lange passasjene med stigninger på rundt 10 prosent er beryktet for å knekke syklistenes bein og presse tungtlastede biler til det ytterste. Eksperter innen fjellsport fremhever ofte nettopp denne oppstigningen som en av de mest krevende i de franske Pyreneene.
Oppstigningens profil: Rå tall som ikke tillater feil
Ser man på de offisielle målingene, strekker ruten seg over 10 kilometer med et samlet høydedrag på 834 meter opp mot toppen. Det gir en kraftig gjennomsnittlig stigning på 8,5 prosent. Selv om tallene i seg selv er skremmende, er virkeligheten på asfalten langt mer ubarmhjertig.
På de første 7 kilometerne faller helningen knapt noensinne under 10 prosent. Flere kortere seksjoner tvinger stigningen opp over 12 prosent, og lokalt treffer den til og med 13 prosent. Under sommersolen forvandles turen til en langsom og slitsom klatring i heten, mens vintermånedene byr på massive utfordringer med veigrep for dem uten skikkelig vinterutstyr.
For å hjelpe syklistene er det satt opp spesifikke informasjonsskilt for hver eneste kilometer langs veien. Disse skiltene angir gjenværende avstand til toppen og detaljerer den kommende helningen. Det gjør det enklere å fordele kreftene, men fungerer samtidig som en brutal påminnelse om hvor tøff strekningen faktisk er.
Soulan, Espiaube og den legendariske Tour de France-avslutningen
Halvveis opp fjellet dukker landsbyen Soulan opp som et kjærkomment tilfluktssted. Her finner man en tradisjonell fontene med iskald fjellvann, som fungerer som et fast pitstop for utmattede turister og lokale ryttere. Lenger oppe fortsetter ruten mot Espiaube, der en bred sving markerer avkjørselen mot det beryktede passet Portet.
Den aller siste etappen mot toppen er mer overkommelig, men fortsatt bratt. Ved stasjonen på toppen er det oppført minnesmerker dedikert til store skikkelser som Raymond Poulidor. Det var nettopp her en av sykkelsportens mest ikoniske avslutninger fant sted, da Tadej Pogačar iført den gule ledertrøyen krysset målstreken som vinner den 13. juli 2024. Å sykle i de store stjernenes hjulspor lokker mange amatører til å teste egne evner – oftest uten den nødvendige treningen i bunn.
Forskere fra det franske instituttet for fjellmedisin advarer kraftig om at vedvarende stigninger på over 8 prosent utsetter hjerte- og karsystemet for ekstrem belastning. De anbefaler derfor langsom akklimatisering og hyppige pauser underveis. Dette rådet gjelder spesielt for sykkeltilhengere som har passert 50 år.
Bil, buss eller gondolbane? Slik ankommer du stressfritt
Fra et kjøreteknisk perspektiv er veien i ganske god stand, men de mange hårnålssvingene og den konstante stigningen krever førerens fulle og udelte oppmerksomhet. Kjøreturen fra sentrum av Saint-Lary-Soulan til Espiaube strekker seg over godt og vel 9 kilometer. Skal man helt opp til Pla d’Adet, venter en klatretur på cirka 11,5 kilometer fra bysenteret.
- Personbil: Et solid valg for rutinerte bilister, så lenge kjøretøyet er utstyrt med velfungerende bremser og korrekte vinterdekk i sesongen.
- Turbusser: Disse er underlagt strenge tidsrestriksjoner, særlig når vintersesongen er på sitt høyeste.
- Offentlig transport: En svært populær løsning for helgegjester og faste besøkende fra storbyen Toulouse.
- Gondolbane: Det perfekte alternativet for dem som sliter med svimmelhet på fjellveiene, eller som rett og slett ønsker å nyte panoramautsikten i fred og ro.
- Ladestasjoner: Elbilister kan enkelt finne tilgjengelige ladestasjoner oppe i selve stasjonsområdet.
- Lokalbuss: Forbinder dalbunnen direkte med fjellstasjonen og er et rimelig og praktisk alternativ for reisende uten bil.
