5 franc-frimerket fra 1869 — hemmeligheten i Deres brevsamling
Hvis du ukritisk kaster familiens gamle postkort og brev, risikerer du å gå glipp av en kontant gevinst på opptil 7 500 euro.
Klokken er litt over syv en lørdagsmorgen på et loppemarked. Kasser med støvete bøker, flekkete duker og falmede postkort bytter eiere for noen få mynter, mens kaffen damper i den kjølige luften. En eldre herre kjøper en bunke gulnede konvolutter fra slutten av det nittende århundret uten å ofre portomerkene en større tanke. La oss være ærlige — de færreste av oss vier små, takket papirlapper særlig oppmerksomhet. Men under overflaten på disse tilsynelatende verdiløse forsendelsene lurer et spørsmål: Hva om ett av disse merkene er en ettertraktet fransk klassiker fra keisertiden?
Hvorfor en pålydende verdi på 5 franc var noe helt spesielt
Blant de utallige, ofte oversette frimerkene fra andre halvdel av 1800-tallet gjemmer det seg en helt særegen utgivelse. Det dreier seg om det franske frimerket med en pålydende verdi på 5 franc, som så dagens lys i 1869. I dette historiske året var fem franc langt mer enn en beskjeden avgift for å sende en vennlig hilsen til familien. Det var en betydelig sum penger.
Frimerket ble primært brukt til å frankere tunge forsendelser, verdibrev og store pakker. Det var næringslivets, bankenes og advokatenes foretrukne valg når viktige dokumenter skulle krysse landegrenser eller transporteres over lange avstander med hestevogn og de tidlige jernbanene.
I praksis betyr dette at frimerket sjelden fant veien til vanlige husholdninger, noe som fra starten av begrenset antallet i omløp markant.
Filatelister og eksperter fra det anerkjente filatelimuseet i Praha bekrefter at den høye pålydende verdien automatisk resulterte i et lavt opplag. Mens datidens populære verdier på for eksempel 20 eller 80 centimes ble trykt og brukt i millioner hver eneste uke, var 5 franc-utgaven forbeholdt de mer eksklusive, tunge forsendelsene. Selve funksjonen hevet merkets prestisje og gjorde det til et sjeldent syn allerede i samtiden.
Det karakteristiske utseendet: Farger, papir og de små detaljene
Ønsker du å skille denne spesifikke skatten fra periodens øvrige utgivelser, er det tre avgjørende elementer du må se etter: trykkfargen, papirets kvalitet og den overordnede stilen. Det krever et skarpt øye og godt lys.
Den mest utbredte og klassiske versjonen av frimerket fremstår med et trykk i en grå-lilla nyanse, plassert på papir med en svak lavendelfarge i bakgrunnen. Vi snakker ikke om en skrikende lilla, men en dempet, kjølig og nesten aristokratisk tone.
Variantene som driver prisen opp
Holder du merket under en sterk, nøytral lyskilde, vil du legge merke til at papirets grunnfarge diskret glir over i lavendel fremfor den typiske hvite eller gule fargen man normalt forbinder med gammelt papir. Men historien stopper ikke der. Det finnes nemlig flere trykkarianter som opp gjennom årene har sluppet ut fra trykkeriet.
Eksperter fra auksjonshusets Feldman i Zürich har gjennom sine detaljerte opptegnelser dokumentert hele syv ulike fargvarianter av nettopp denne typen. Noen er trykt på rent hvitt papir, mens andre fremstår på en mer kremfarget bakgrunn. For den dedikerte samleren utgjør disse subtile forskjellene selve kjernen i jakten, og det er nettopp disse variasjonene som til syvende og sist dikterer hammerslaget i auksjonssalen.
Kombinasjonen du virkelig bør se etter, er portrettet i den grå-lilla fargen, det merkbare lavendelfarget papiret og den tydelige pålydende verdien på 5 franc i hjørnene.
Den ubarmhjertige tiden — hvor mange eksemplarer finnes det egentlig?
På 1800-tallet ble det produsert omkring 10 millioner eksemplarer av denne utgivelsen. Sammenlignet med de massive, vanlige seriene er dette tallet beskjedent, men det er likevel ikke mikroskopisk. Det virkelige problemet, og dermed årsaken til den høye nåtidsverdien, ligger i historiens nådeløse behandling av skjørt papir.
Gjennom de siste hundre og femti-pluss årene har bestanden blitt systematisk desimert. De fysiske omstendighetene har krevd sine ofre på utallige måter:
- Mange merker ble ugjenkallelig ødelagt allerede under åpningen av datidens solide pakker
- Tusenvis er gått tapt under vårrengjøringer i gamle advokatarkiver og firmakontorer
- Kjellere med høy luftfuktighet har latt mugg og papirrust ete seg gjennom private samlinger
- Branner i datidens postlagre og sentraler har utslettet hele ark unntakelsesløst
- Krigshandlinger og utallige flyttinger på tvers av et urolig Europa har spredd og ødelagt materialet
- Direkte sollys har bleket den sarte lavendelfargen bort i støvete utstillingsvinduer
Størstedelen av de overlevende eksemplarene bærer tunge spor etter sin tid i postvesenet.
Ifølge data fra auksjonshusets Christie’s i London dukker det på verdensbasis opp maksimalt tretti virkelig høykvalitetseksemplarer på det åpne markedet i løpet av ett år. Resten er enten gjemt dypt i permanente museumssamlinger eller sirkulerer i en sterkt medtatt tilstand.
Slik fastsettes prisen på det internasjonale markedet
Prisspennets bredde for dette stykket fransk historie er enorm. Verdien avhenger fullstendig av bevaringstilstanden, den spesifikke papirtvarianten og eventuelle sjeldne kjennetegn, som atypiske stempler fra små provinsbyer eller kjente trykkfeil fra matrisen.
Et vanlig, stemplet eksemplar i akseptabel men brukt tilstand handles typisk for et beløp mellom 50 og 200 euro. Finner du derimot et ubrukt merke som aldri har sett skyggen av et poststempel, og der baksiden enten er helt uten limrester eller bare har minimale spor etter et gammelt hengsel, begynner prisene på 500 euro og beveger seg raskt oppover.
Når vi snakker om eksemplarer i nesten perfekt stand — altså de som ser ut akkurat som den dagen de forlot trykkeriet i Paris i 1869 — bryter vi raskt den magiske grensen på 1 000 euro. I 2013 ble et usedvanlig godt bevart eksemplar solgt for ikke mindre enn 7 500 euro. Rekordeksemplarer med ubestridelig proveniens skifter jevnlig hender for beløp i området 7 000 til 8 000 euro.
Auksjonshusets Spink i London har gjennom det siste tiåret registrert en prisstigning på mer enn seksti prosent for de fineste kvalitetene av nettopp dette merket. De anerkjente filatelikatalogene fra Michel og Yvert et Tellier oppdaterer løpende sine komplekse tabeller for å gjenspeile dette glohete markedet.
Tilstanden er alt: Mikroskopiske detaljer gjør hele forskjellen
Forskjellen på et frimerke til 150 euro og ett til 1 500 euro avgjøres ofte av detaljer som legfolk knapt nok gidder å se på. For denne spesifikke utgivelsen er bevaringstilstanden altavgjørende.
Det aller viktigste er fraværet av mekaniske skader. Et manglende hjørne, en liten rift som bare er synlig under forstørrelsesglass, eller en kraftig brett tvers over keiserens portrett, medfører umiddelbart et voldsomt verditap. Papirets renhet spiller en like monumental rolle. Fettflekker fra gamle fingre, merker etter vannskader eller den beryktede brunlige papirrusten kan barbere bort adskillige tusen euro fra den endelige salgsprisen.
Et fullstendig jevnt og intakt takket kantmønster er en sjeldenhet som seriøse kjøpere er villige til å betale en massiv premie for.
Kvaliteten på selve poststemplet teller også i det samlede regnskapet for brukte merker. Et skarpt, lettleselig stempel som ikke forstyrrer hovedmotivet, er langt mer ettertraktet enn en tung, utsmurt klatt med blekk. Eksperter fra Det tyske filatelistiske selskapet i Bonn benytter en nådeløs skala fra én til hundre for å vurdere tilstanden, der kun de færreste merker noen gang nærmer seg de perfekte hundre poengene.
Tre steder du med fordel kan starte skattejaktens
Selv om vi her snakker om et regulært eliteobjekt innen filatelien, dukker det fortsatt friske eksemplarer opp fra glemselen. Det høres nesten for godt ut til å være sant, men det skjer. I praksis er det bestemte steder du bør kikke litt nærmere på.
Gamle lærinnbundne album som har overvintret på loftet etter besteforeldre eller oldeforeldre, gjemmer av og til på komplette serier av ubeskrevne skatter. Trekasser med familiens korrespondanse fra tiår tilbake kan inneholde intakte konvolutter der merket med den høye verdien fortsatt sitter urørt i hjørnet.
Liker du å besøke loppemarkedene i Paris, Berlin eller de store utendørsmarkedene i byer som Praha og Brno, utgjør de usorterte kassene med papirvarer en ypperlig mulighet. Mange selgere orker rett og slett ikke å analysere hvert enkelt merke i de store partiene. Noen ganger kastes alt ned i en bananasse med et håndskrevet skilt som lover hundre blandede merker for en slant.
Den store fallgruven: Hva du aldri må gjøre med et funn
Skulle du plutselig stå med et merke i hånden som mistenkelig mye ligner den grå-lilla sjeldenhet, bør du holde hodet kaldt. Den vanligste — og dyreste — feilen folk gjør, er å forsøke å forbedre objektets utseende.
Riv under ingen omstendigheter merket av en gammel konvolutt. Forsøk aldri å vaske det i såpevann eller glatte det ut med et strykejern, uansett hvor gode intensjonene dine måtte være. Enhver form for kjemisk eller mekanisk rensing utført av amatører vil ødelegge verdien på et øyeblikk.
Det smarteste du kan gjøre, er å plassere funnet i et tørt, flatt miljø beskyttet mot direkte sollys.
Ta deretter knivskarpe bilder i naturlig dagslys, både av forsiden og baksiden. Du kan gjerne sammenligne funnet ditt med verifiserte eksemplarer som finnes i arkivene hos nettbaserte auksjonshusar. Hvis likheten er slående, er neste steg å kontakte en profesjonell autoritet.
Institusjoner som Den tsjekkiske filatelistforeningen i Praha utfører grundige vurderinger for et beskjedent beløp, og Instituttet for filateli i Wien utsteder avanserte ekthetssertifikater med hologrammer. Med et slikt dokument i hånden står du utrolig sterkt når den endelige prisen skal forhandles hjem hos et av de store europeiske auksjonshusar. Hvem vet — kanskje er det nettopp denne helgen at en støvet kasse i kjelleren avslører sin mest verdifulle hemmelighet for det trente øyet.
